Til tross for økende internasjonal anerkjennelse, vil palestinerne fortsatt stå uten reell suverenitet så lenge okkupasjon, ulovlige bosettinger og apartheid ikke konfronteres direkte.
I over et halvt århundre har tostatsløsningen vært den offisielle modellen for å avslutte den israelsk-palestinske konflikten. Fra FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242 etter 1967-krigen, til Oslo-avtalen i 1993 og Den arabiske fredsinitiativet i 2002, har både arabiske stater og palestinerne selv gjort historiske innrømmelser i retning av et kompromiss.
Likevel har virkeligheten på bakken utviklet seg i motsatt retning. Til tross for at 156 FN-medlemsland nå formelt anerkjenner Palestina, har Israels bosettingspolitikk og militære kontroll gjort et sammenhengende og selvstendig Palestina nærmest umulig.
Historiske innrømmelser uten tilsvar
- I 1988 erklærte PLO staten Palestina og anerkjente Israels rett til å eksistere.
- Arabiske regjeringer tilbød full normalisering i bytte mot tilbaketrekning til 1967-grensene.
- Likevel har israelske ledere, inkludert statsminister Benjamin Netanyahu, åpent avvist palestinsk statlighet.
Anerkjennelse uten reell suverenitet
Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, bodde det rundt 120 000 bosettere på den okkuperte Vestbredden. I dag er tallet over 750 000, inkludert Øst-Jerusalem. FN har gjentatte ganger erklært bosettingene ulovlige, men uten håndheving har utbyggingen fortsatt.
Samtidig har den pågående krigen i Gaza, som nå nærmer seg sitt tredje år, krevd over 65 000 palestinske liv – hovedsakelig kvinner og barn – og gjort store deler av området ubeboelig.
Skiftende global opinion
Ironisk nok har ødeleggelsene i Gaza ført til økt internasjonal oppmerksomhet rundt palestinsk statsdannelse. Flere europeiske land har den siste tiden anerkjent Palestina, og et klart globalt flertall støtter tostatsløsningen. Men Tel Aviv avviser anerkjennelsene, mens USA fortsatt beskytter Israel diplomatisk.
To stater – eller ingen?
Mange eksperter mener at dersom bosettingene ikke fryses og okkupasjonen rulles tilbake, er tostatsløsningen i praksis død. Flere peker på Sør-Afrikas apartheid som en historisk parallell: En varig løsning kan bare komme gjennom å avvikle strukturer basert på rasediskriminering og sikre like rettigheter for alle.
Uansett hvilken modell som blir valgt, peker observatører på ett ufravikelig prinsipp: Rettigheter må stå i sentrum – ikke slagord.
